Sorg hos barn

Av psykolog Atle Dyregrov

Barn sørger på forskjellig vis. Der er flere likheter enn ulikheter mellom voksne og barns sorg. De samme savn og lengsler, de samme "rare" tanker og mektige følelser som sees hos voksne, kan oppleves av barn som mister en kjær person. Men barns reaksjoner er i stor grad avhengig av den måte vi voksne kan møte barna på, og de forutsetninger vi gir dem for å bearbeide sine følelser og reaksjoner.

Ved at barna får være med i sorg-ritualene, ved at kommunikasjonen er åpen og sannferdig, og ved å samtale med barna om det som har hendt, legges det beste grunnlaget for at barn kan bearbeide sine følelser og reaksjoner. Dette kan være et tungt ansvar for foreldre som selv er i sorg. Men det kan også gi grunnlag for et fremtidig nært og trygt fellesskap i familien. I boka Sorg hos Barn (Bergen: Fagbokforlaget, 2006) og Små barns sorg. En veiledning for voksne. (Oslo: Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet - www.bufetat.no/foreldreveiledning) av Atle Dyregrov, er barns sorg beskrevet mer inngående enn de mer kortfattede råd som finnes under.

Råd til foreldre

I det følgende finnes det en del råd som kan hjelpe foreldre til å støtte sine barn i den sorg de opplever. Vi vil sterkt understreke at rådene må tilpasses den individuelle situasjon.

Det er flere ting som kan gjøres for å hjelpe barn i sorg. Dette gjelder bl.a.:

Gi barna eksplisitt lov til å reagere. Når barn er usikre på hvordan reaksjoner kan bli møtt av de voksne, kan de holde tilbake reaksjonene. Derfor kan det være lurt av voksne å si at det ikke gjør noe at barn og voksne blir triste eller sinte når noen dør eller foreldre skal skilles, og at de ikke behøver å holde tilbake reaksjonene av frykt for å bli ledd av eller å gjøre de voksne triste.

Arbeide for at barn anerkjenner og aksepterer det som har hendt. Dette betyr ikke at en skal rive ned det behov som barn kan ha for å ta inn ting litt etter litt, men at en ikke går inn i en felles benekting av det inntrufne.

Si at du vil være der i tiden som kommer. Det er godt for barn å få slike forsikringer fordi de ofte opplever frykt for at foreldre eller gjenværende foreldre også skal bli borte.
Som voksne skal vi lytte etter underliggende tema og dypere mening i barnets kommentarer, spørsmål og atferd. Barna søker aktivt etter forståelsesrammer som de kan bruke for å forstå hva som har skjedd. De må omformulere antagelser om hvordan verden, andre personer og de selv er, og selv små barn kan ha mange dype tanker om ulike sider ved tilværelsen.
Som voksne kan vi normalisere og legitimere tanker, følelser, ønsker, adferd og opplevelser. De sterke og ofte ukjente reaksjonene som barn opplever kan være skremmende fordi barn ikke har noe sammenligningsgrunnlag fra før som hjelper dem til å forstå dem. Selv når barn holder slike tanker og følelser for seg selv, eller ikke er store nok til å formulere dem, kan det være viktig at voksne setter ord på det som er vanlige tanker og følelser i en slik situasjon, slik at barna forstår hva som skjer i dem.
Det nettopp nevnte punktet henger sammen med det å hjelpe små barn til å identifisere, navngi og differensiere følelser. Triste situasjoner kan medføre så sterke opplevelser for barn at følelsene kan skyves helt unna eller de kan kjennes som et virvar av sterke reaksjoner seg som de ikke har kontroll med. Mens voksne har utviklet evnen til å differensiere følelser, trenger barn voksnes hjelp til å sette ord på, forstå og skille fra hverandre ulike følelser. Traumatiske tap gjør det vanskelig å regulere styrken på reaksjonene, noe som kan medføre at barna enten forsøker å unngå de sterke følelsene, eller at de kjenner seg helt overveldet av dem. Om foreldrene hjelper dem til å gi ord til eller uttrykke det de føler og til å regulere styrken i reaksjonene er dette til god hjelp.

Åpen, sannferdig kommunikasjon

Ikke vent med å fortelle barna om dødsfallet. Gi nøyaktig informasjon om hva som skjedde.
Si at den døde aldri vil komme tilbake.
Fortell om syning og begravelse.

Unngå forvirring

Ikke snakk om reise eller søvn. Gi nøyaktig informasjon om hva som skjedde.
Unngå abstrakte forklaringer.
Gi forklaringer som er tilpasset barnets alder.

Gi tid til tankemessig mestring

Ta tid til å samtale med barna om det som er vanskelig.
Spørsmål fra barn må besvares, selv om de har spurt om det samme mange ganger før.
Gå igjennom hendelsesforløpet med barna flere ganger.
Lytt til barnas tanker og oppfatninger av det som skjedde.
La barna tegne og leke om det som skjedde, da får de uttrykke det de føler på sitt eget "språk".
Større barn har nytte av å skrive om det inntrufne, alt fra dagbok til dikt eller skolestiler hjelper.

Gjør tapet virkelig

La barna se den døde etter dødsfallet.
La barna delta i begravelsen (svøping).
Ikke skjul tanker og følelser for barna.
Ha minner fremme - lag album - se på bilder, film.
Ta med barna på besøk på kirkegården.
Sorg, savn og lengsel er naturlige reaksjoner hos barn.
La barna føle at det er tillatt å vise slike følelser.

Kontinuitet i hjem, skole, barnehage

Unngå at barna må atskilles fra foreldre ved at de må bo hos besteforeldre; selv korte atskillelser kan skape angst.
Forsøk å holde på hjemmets vanlige rutiner.
Aksepter at barna kan oppleve økt behov for nærhet og trygghet.
La barna raskt returnere til barnehagen eller skole.

Barns angst for at de selv eller foreldre skal dø dempes ved:

Samtaler med barnet om den frykt de opplever. Gi forsikringer om at foreldre vil være der, og at slike dødsfall skjer svært sjelden.
Ved skilsmisser vil nærvær av ting som de er vant til å ha hos seg (bamse, dyne, smokker, m.m.) kunne roe barnet og lette overgangen til en ny situasjon.

Skyldfølelser dempes ved å:

Samtale seriøst med barnet dersom de gir uttrykk for slik skyldfølelse.
Forsikre om at ingenting de har tenkt eller gjort førte til det som skjedde.

Foreldreveiledning

Det kan være nyttig å søke råd om hvordan barna best kan informeres om hva som har skjedd, om deltagelse i ritualer, og om hvordan de reagerer over tid. Helsepersonell og barnehagepersonell kan gi råd om hvordan barna kan ivaretas i tiden etter tapet. Ofte vil hjelp til foreldre for at de selv skal få bearbeidet sider ved tapet være blant de beste måter vi kan hjelpe barna på. Om foreldre plages mindre av smertefulle minnesbilder, irritabilitet, tretthet eller depresjon, får de mer overskudd til å ta seg av sine barn. Gruppen for voksne etter skilsmisse og tap ved dødsfall kan være viktig for foreldre for å få det bedre.

Om et barn døde i familien er det viktig at foreldre får hjelp til å unngå overbeskyttelse og ekstrem redsel for søsken. Samtale om denne frykten, oppmerksomhet på den, og enkle råd som motvirker den, kan hindre at frykten virker inn på søskens utvikling av selvstendighet eller begrenser deres livserfaringer unødig. Enkle råd kan være:
Øv deg gradvis på å tørre slippe barna fra deg
Sjekk barnets sikkerhet på en måte som ikke barnet merker (f.eks. se ut gjennom vinduet i 2.etasje)
Si beroligende ting til deg selv: «Ingenting vil skje med han», «Det går jo bra med andre barn»
Bruk enkle avspenningsøvelser, f.eks. lært under svangerskapskurs
Skjerm deg fra beretninger som forsterker din angst, f.eks. beretninger om andre som kan fortelle om barn som skades eller dør.

Når trenger barnet ekstra hjelp?

Dersom barnets atferd endrer seg dramatisk etter dødsfallet, f. eks. hvis det isolerer seg fra venner, eller det blir helt ustyrlig, kan det være nyttig for foreldre å søke råd og hjelp fra en psykolog eller annen barnekyndig person.

Dersom barnet har vært til stede da dødsfallet skjedde, eller han/hun fant den døde, og minner fra denne situasjonen stadig fortsetter å komme tilbake i ukene etter dødsfallet, gir det grunn til å ta kontakt med fagpersonell.

Langvarig tristhet, vedvarende manglende motivasjon på skolen, eller uttalte tanker om at han/hun ikke vil leve, er også klare tegn på at hjelp bør kobles inn.