Når noen i familien dør plutselig
Av psykolog Atle Dyregrov
Når et familiemedlem dør
plutselig og uventet slik som under Sleipnerulykken opplever
familiemedlemmer både sorg og savn og et traume. Mens sorgen og savnet
kommer som følge av tapet en har lidd, er måten dødsfallet skjedde på
ofte traumatisk når det ikke ble gitt noen tid til forberedelse.
I det følgende vil noen
vanlige reaksjoner som følger slike dødsfall bli omtalt, samtidig som
noen enkle råd om hvordan en best kan forholde seg til det som har hendt
nevnes.
Umiddelbare reaksjoner
Når et dødsfall skjer
plutselig, vil mange oppleve en form for uvirkelighet når de får vite om
dødsfallet eller i ventetiden før det blir klart hva som er skjedd. De
kan kjenne det som om alt skjer i en drøm, som om det skjer på en film,
eller at det ikke kan være sant. Noen fortsetter med det de holder på
med, nesten som om en autopilot er koblet inn, og en del etterlatte vil
etterpå laste seg selv for måten de reagerte på. Mange synes de ikke
reagerte tilstrekkelig. Denne første sjokkreaksjonen beskytter oss, den
tillater oss å ta inn det som har skjedd litt etter litt, og mange får
ikke de sterke følelsene med en gang. Sjokket blir så sterkt at vi ikke
evner å ta inn det som har skjedd alt på en gang, og det kan gå både
timer, dager og noen ganger uker før det virkelig går opp for oss hva
som har hendt.
Tidsopplevelsen kan endre
seg, som om tiden står stille eller løper fort av gårde. Ventetid kan
kjennes svært lang, og noen opplever det nesten som om tiden står
stille. Samtidig kan inntrykk brenne seg inn med en intensitet utenom
det vanlige. Det er ikke uvanlig å oppleve kroppslige reaksjoner som
skjelving, hjertebank, kvalme, frysebyger eller svimmelhet.
Mange forteller om et
”tankeras” av ulike tanker som farer rundt i hodet: ”Hva nå?” ”Hvordan
skal dette gå?” Det blir så mye å forholde seg til på en gang, og alt
synes kaotisk og uoversiktelig.
Mange opplever at de
først gråter når de ser den døde, ved minnestunden eller ved
begravelsen. Dette er viktige ritualer for oss. Å se den døde etter et
plutselig dødsfall er med å gjøre det uvirkelige virkelig for oss, det
gjør at vi får tatt skikkelig farvel, og det reduserer sjansene for at
vi skal danne oss fantasier om hvordan han/hun så ut, eller at han/hun
ikke er død likevel. Derfor er det viktig å gjennomføre syningen, selv
om det kan være en sterk opplevelse. Noen ganger, av ulike grunner, ser
en ikke den døde. Dette er selvfølgelig tilfelle da den døde ikke
finnes. For de familier som opplever dette kan det bli ekstra viktig å
oppsøke dødsstedet og eventuelt snakke med dem som deltok i
redningsarbeidet, med overlevende som kanskje var de siste som så eller
snakket med ens kjære, eller andre som hadde med ulykken å gjøre.
Rituelle markeringer kan bli spesielt viktige for familier til dem som
ikke er funnet, fordi ritualene er med å gjøre det uvirkelige virkelig.
Av erfaring vet vi at det
er en fordel å forsøke å klare seg uten beroligende medikamenter i
sorgen. Medikamenter demper vår reaksjon, og kan gjøre bearbeidingen av
sorgen mer komplisert. Det er en fordel om en lar seg selv få lov til å
reagere følelsesmessig, og ikke forsøker å være "sterk" og holde
reaksjonene tilbake.
Etterreaksjoner
De vanligste etterreaksjonene som
oppleves er:
-
Savn, lengsel og smerte
-
Gjenopplevelser av det som skjedde
-
Søvnforstyrrelser
-
Selvbebreidelse og skyldfølelse
-
Angst og sårbarhet
-
Irritasjon og sinne
-
Manglende støtte fra omgivelsene
-
Konsentrasjons- og
hukommelsesvansker
Det sterke savnet,
lengselen og smerten melder seg som oftest sterkest etter begravelsen,
når hverdagen skal møtes. Det er når omgivelsene ikke viser så mye
oppmerksomhet, når andre begynner å forvente at "nå må da hun/han
begynne å se fremover", at den tyngste tiden kommer. Det er mange
etterlatte som ikke forventer at det blir enda tyngre etter begravelsen
og utover i det første halvåret etter dødsfallet. Men faktum er at det
for mange er tiden fra 3 til 9 måneder som er den tyngste perioden. Hele
tiden omgis en av minner om den døde, og stadig må en oppleve høytider,
årsdager (fødselsdag, bryllupsdag osv.) for første gang uten den døde.
Hver gang Sleipnerulykken omtales eller omskrives i media vil smerten
kunne vende tilbake. Dette skjer ofte uten forvarsel, for eksempel når
en åpner avisen om morgenen og det er et nytt bilde av båten. Det
daglige savnet og den intense lengselen kan mange ganger ikke være til å
holde ut, samtidig som en opplever seg ensom fordi få forstår hvordan en
virkelig har det.
Deler av det som skjedde
i forbindelse med ulykken kan ha brent seg inn for ens indre øye, eller
festet seg som fantasier om hva som foregikk og hvordan ens kjære døde.
Andre ting som har festet seg sterkt kan være: telefonen som ringte den
triste beskjeden, nyhetsmeldingen en hørte på radio, eller presten eller
politiet som kom på døren med dødsbudskapet, ventingen på beskjed, eller
det siste en sa til den som døde. Gjenopplevelser av disse minnene eller
fantasiene kan være plagsomme, og de kan komme uten at en opplever at en
har kontroll med dem. Ofte kommer tankene når en legger deg, slik at en
får søvnforstyrrelser, eller det som hendte kommer tilbake under søvnen
som mareritt. Om en ikke får sove flere netter på rad, kan det være
viktig å få noe å sove på.
Dersom en ikke var
tilstede ved dødsfallet kan det anbefales at en samtaler med noen som
var der slik at en kan få alle fakta direkte og ikke gjennom andre. Det
kan også være svært nyttig å oppsøke dødsstedet sammen med noen som var
tilstede der det skjedde, eller der han/hun ble funnet. Dette høres
kanskje brutalt ut, men det hjelper deg til å få oversikt over
hendelsesforløpet, det hjelper deg til å få orden på tankene, og det er
en støtte i det sorgarbeid en skal igjennom.
Ikke sjelden oppleves
selvbebreidelser og skyldfølelser, selv om det ikke er noe ytre grunnlag
for disse. "Hva kunne jeg ha gjort for å hindre det som skjedde?", og
"hvis bare..." er vanlig tenkning, spesielt etter ulykker. Mange angrer
ting de har sagt eller gjort i forhold til den døde, eller de tenker på
ting de så gjerne skulle hatt tid til å si til den døde. Ikke få grubler
over eller leter etter en hensikt og mening med det som skjedde, og noen
ganger er vi opptatt av om det er en straff for noe. En samtale med
presten om disse spørsmål har vært til god hjelp for mange.
Økt angst er en annen
svært vanlig reaksjon. Angsten kan være knyttet til alt som minner om
det en har opplevd, men enda vanligere er angst og frykt for at noe
annet skal skje med egen familie eller med deg selv. "Det har skjedd et
dødsfall, hvorfor skulle det ikke skje et til?" Et dødsfall
river bort tryggheten i tilværelsen, og vi kjenner mer utrygghet. Sammen
med økt angst kan kroppslige plager som anspenthet, hodepine, mage/tarm
uro og energiløshet oppleves.
Andre vanlige reaksjoner
er irritabilitet og utålmodighet. Noen opplever et mer anspent forhold
til familien i den første tiden etterpå, og kan hevde at familien i
liten grad forstår hvordan en reagerer. Det er viktig at en forsøker å
dele dine reaksjoner med din nærmeste familie, og tar i mot den støtte
en kan få.
Den nærheten som en mange
ganger kan kjenne til den døde kan virke skremmende. Det er som om
hun/han er i rommet, eller en synes en hørte at han/hun snakket til oss,
eller vi synes at vi kunne se han/henne. Når vi savner noen så sterkt,
så bygger vår hjerne bro i dette tapet, og lindrer savnet gjennom slike
opplevelser. Mange kjenner også behov for å oppsøke den dødes klær for å
kjenne lukten fra han/hun, eller de bærer på seg en ting som forbinder
dem med den døde. Alle de personlige tingene etter den døde bør en selv
være med å rydde bort. Dette skal en gjøre i et tempo som en selv
bestemmer, i samråd med andre personer i hjemmet. Mange synes
bortryddingsarbeidet er svært tungt, men det må gjøres. Dersom alt står
urørt måneder etter dødsfallet, er det ofte et tegn på at
sorgbearbeidingen på det indre plan er stoppet opp.
Både konsentrasjons- og
hukommelsesvansker er vanlige ettervirkninger, ikke minst fordi vi har
en tendens til å gjennomgå i tankene det som har skjedd igjen og igjen.
Dette gjør at det kan gå forholdsvis lang tid før en får tilbake
vanlig arbeidskapasitet. Til tross for dette vet vi at det er fornuftig
å forsøke å ta opp igjen arbeidet nokså snart. Det gjør at en ikke blir
gående mye alene for seg selv med tankene, samtidig som en kan få støtte
fra arbeidskolleger. Retur til arbeidsplassen kan skje i samråd med
personalavdeling eller nærmeste overordnede, slik at arbeidskolleger kan
informeres om hvordan en vil at andre skal være mot en.
Sorg tar tid, og svært
ofte undervurderes det hvor lang tid det tar før en ser lys i enden av
tunnellen. Noen sider ved sorgen vil vare livet ut. De fleste opplever
at den endrer karakter utover i året etter dødsfallet, den intensiveres
når merkedager eller høytider passeres, eller når noe bringer tapet nær
igjen. Nesten umerkbart blir det likevel lettere etterhvert. Først slik
at det kommer noen lysere timer eller en lys dag inn i mellom alt det
mørke, og etterhvert kommer dødsfallet gradvis mer på avstand.
Dersom det går ukevis
etter dødsfallet uten at en får gråte eller uten at en får noen
følelsesmessig reaksjon, kan det være på sin plass å kontakte
helsepersonell. Sjokket kan da ha blitt så sterkt at følelsene har blitt
så kraftig skjøvet bort at en trenger ytre hjelp for å få kontakt med
dem igjen. Dersom alt er like mørkt uke ut og uke inn, og en overhodet
ikke opplever lysere timer på dagen eller lysere dager inni mellom, bør
en også kontakte helsepersonell. Dette er reaksjoner som kan bety at
sorgen har låst seg fast, og en kan trenge hjelp til å komme videre.
Selvhjelpsråd
Noen råd kan være
nyttige:
Aksepter dine reaksjoner.
Ikke forsøk å skyve bort reaksjonene men konfrontér tanker og inntrykk
slik at du får et bedre grep om det som hendte.
Sørg for at du har noen å
snakke med. Selv om det kan være vanskelig, er det bra å dele tanker,
inntrykk og følelser med andre. Hvis få tar kontakt med deg, så ta
kontakt selv hvis du orker det. Mange føler seg hjelpeløs og vet ikke
hva de skal si og velger den letteste utvei, som er å ikke ta kontakt. .
Ikke bare sett ord på det som skjedde, men på dine indre opplevelser
under og etter dødsfallet. Dette hjelper deg til å ”ordne” tanker og
opplevelser.
Forsøk å opprettholde
dine vanlige rutiner. Om du er i arbeid så ikke vent lenge med å gå
tilbake til arbeid, men vær klar over at du ikke kan klare jobben din
som før i den første tiden.
Om du hadde knekket en
arm ville du umiddelbart visst at du trengte å gi den tid til gro. De
indre sårene du er påført gjennom dødsfallet trenger også tid for å gro,
så sørg for at du gir deg tid til å sørge, og ikke forsøker å flykte fra
det som har skjedd gjennom ekstra arbeid eller hektisk aktivitet.
Om det finnes en
sorggruppe i nærheten av der du bor, kan det være til god hjelp å søke
kontakt med den, slik at du kan møte andre i lignende situasjon som deg
selv. Det kan samtidig være godt å få faglig hjelp gjennom samtaler med
psykolog eller en annen person med god kjennskap til sorgreaksjoner.
Dersom du var tilstede da
dødsfallet skjedde og plages av minner fra det som hendte eller du har
laget deg fantasier som er blitt plagsomme, kan du forsøke følgende: om
det er bilder som er plagsomme kan du kalle dem frem og se dem for deg
slik som de opptrer når de kommer uten at du ønsker det. Forsøk så å
flytte dem gradvis bort fra deg, slik at de etterhvert blir mindre og
mer uklare. Hvis ikke dette hjelper så kan du forsøke å tenke deg at du
ser dem på en TV-skjerm. Når du har bildet fremme, så skrur du av TV-en
med fjernkontrollen. Om dette er vanskelig så skifter du kanal. Du kan
også la bildet eller bildene forandre seg mens du ser på dem, f.eks. fra
farger til sort hvitt, eller i form, størrelse, m.m. På denne måten kan
du ta kontroll med bildene i stedet for at de har kontroll med deg.
Om det er hørselsinntrykk
som plager deg, så kan du gå fram på samme vis. Ta kontroll ved å tenke
deg at du hører stemmen eller hørselsinntrykkene fra en radio, og skru
så ned volumet, la stemmen forandre kvalitet, osv.
Til dere som står rundt den som er mest
direkte rammet
Du kan være til best
hjelp gjennom å være der med den (de) etterlatte, men også respektere at
hun/han har behov for å være alene. Det viktigste er ikke hva du sier,
men at du har tid til å lytte og kan dele sorgen. Respekter at den
sørgende tar pauser i sorgen, og kan le og more seg, selv like etter
dødsfallet. Gi gjerne hjelp med praktiske ting, men forsøk å ikke ta
over. Da blir den etterlatte mer hjelpeløs og passiv. Hvis du er usikker
på hvordan du best kan hjelpe, så spør direkte. De sterke reaksjonene
kan noen ganger medføre at den sørgende blir irritabel, og konflikter
kan oppstå. Ikke ta dette personlig.
Husk å bry deg over tid.
Mange opplever at andre ”glemmer” den døde for fort, at det alltid er
dem som må ta opp den døde i samtaler. Det er viktig at en gir
etterlatte mulighet til å snakke om den døde selv etter lang tid, og
våger å strekke seg ut og starte en samtale.
(Copyright Dyregrov,
1999)
|