|
|
|
|
Dersom et barn eller en ungdom du er i nær familie med har mistet en forelder eller et søsken kan du kanskje være til svært god hjelp. Ikke sjelden opplever barn og unge at det blir for tungs å snakke med foreldre om sin sorg. De kan føle at det blir for vondt for dem selv eller de merker at dette går ikke så bra for forelder eller foreldre. Da er det godt å snakke med noen som ikke er så oppslukt av sorgen som foreldre kanskje er. Under har vi bygget på det vi har skrevet i boken "Sosial nettverksstøtte ved brå død" (Kari Dyregrov og Atle Dyregrov, 2007, Bergen: Fagbokforlaget)
Den første kontakten Mange familiemedlemmer og venner opplever at den første kontakten etter dødsfallet er den vanskeligste kontakten å ta. De er redd styrken i følelsene, spenningen som er i situasjonen og er usikre på hvordan de selv og de etterlatte skal reagere. De kan være usikre på hvordan de skal snakke med barn eller unge om dødsfallet og ikke sjelden ender det med at en ikke snakker. Det oppleves oftest veldig sårende. Det kan være vanskelig å vite hva en skal si til noen som har nettopp har mistet en kjær og fordi du er i familie med den som døde kan du også føle sorg. Husk at det er mye viktigere at du tar kontakt enn de ordene du bruker. Strekk deg ut selv om det kan være ubehagelig å ta kontakt. Samtidig så skal du passe på at de unge du tar kontakt med ønsker å snakke om det som har skjedd, slik at du går litt varsomt frem. Det viktigste helt til å begynne med er at de forstår at du er der og gjerne vil være en støtte. Kanskje er det nok at du kommer og ikke sier så mye.
Det
er viktig at du er ærlig om du ikke vet hva du skal si. Du kan si det på
en enkel måte: ”Jeg vet ikke hva jeg skal si. Jeg har tenkt ordene mange
ganger men de blir så tomme”. Gi gjerne en klem, men vit at ungdommer
kan mislike det og ta samtalen som den kommer. Barn og unge er vare på
voksnes reaksjoner og det kan gjøre at de ikke vil snakke med foreldre.
Derfor er det en fordel om du ikke blir så emosjonell fordi da kan de
lett beskytte deg med å snakke om noe annet eller avlede
oppmerksomheten. Du kan nokså trygt spørre direkte om hva de tenker om
dødsfallet, men la barna bestemme tempoet i samtalen og ta pauser om de
vil det. Ofte snakker barn bare en kort stund før de vil snakke om noe
annet, mens unge kan tåle lengre samtaler.
Du
kan bli avvist om du starter en samtale og det skal du ikke ta
personlig, men våge å ta en samtale senere, men forsiktig slik at de kan
styre tempoet.
Like etter et dødsfall kan det være mange som spør
hvordan det går og snakker om den døde, både lærere, familie og venner.
Da kan det være nødvendig å koordinere dette, slik at det ikke blir for
mektig for den unge.
Bli enige om hvem som
snakker (når)
Om dere er flere innad i familien som er opptatt av det barnet eller den unge som har mistet en forelder eller søsken, kan det være lurt at dere snakker sammen, slik at alle forsøker å ta opp en samtale eller spør om de samme ting. Ikke alle behøver, eller kan, gi den støtten de har behov for. Det vil alltid være slik at noen føler de egner seg best i rollen for å yte noen former for støtte, andre fyller andre roller, mens noen kan fylle alle. Da kan dere samarbeide om hvem som gjør hva. Kanskje kan en snakke om det som er vondt og vanskelig, mens en annen kan hjelpe med aktiviteter, som å kjøre til håndball eller fotball, eller være med på en annen aktivitet. Det kan være lurt å forhøre seg om hva den som døde oftest gjorde sammen med barnet eller den unge og så hjelpe i det tomrommet som er kommet. Om det er en far som er død, kan pappaen ha vært den som var med på fotballtreningen, eller om det er mamma som er død, kan savnet av den som oftest ga trøst være størst. Foreldre som har mistet et barn eller en ektefelle har ofte mindre overskudd til dette og da er det godt med noen som går inn i disse rollene. Gi støtte på barnas premisser Det kan være du kan tenke eller føle svært forskjellig fra det som barnet eller den unge gjør. Da er det viktig at du aksepterer barnets opplevelse og anerkjenner den. Du må altså stille deg til rådighet og støtte barnet på deres premisser. Kanskje blir det lettere å vite hvordan barnet vil ha det om du snakker med dem om hvordan de vil ha det. Du kan spørre: Hva kan vi gjøre? Hvordan skal vi gjøre det? Hvem kan hjelpe med hva? Hvor ofte ønsker du at vi stikker innom? Hvem vil du ha besøk av? Maser vi for mye nå? Slike spørsmål gjør at dere kan bli enig om hvordan de vil ha det og dere kan rydde misforståelser av veien
Dersom barnet eller den unge krever å bli latt helt i fred, må dere som
støtter snakke sammen. Om det trekker seg helt unna alle, det går dårlig
på skolen eller han eller hun endrer seg totalt, er det grunn til uro og
den av dere som barnet har mest tillit til bør forsøke å snakke med
barnet flere ganger. Forsiktig kan dere forsøke å nå inn og om det ikke
er mulig i det hele tatt, verken for dere eller for (gjenlevende)
foreldre, er det grunn til at profesjonelle kobles inn.
Din støtte over tid Vi har allerede skrevet om at støtten ikke må "brukes opp" helt til å begynne med - at du er der hele tiden da og hjelper, for så å bli så sliten at du etter hvert ikke orker å stille opp. Det er mye viktigere at dere i familien sprer støtten ut over tid, fordi det er når hverdagen kommer at etterlatte ofte kjenner seg ensomme og opplever at alle har glemt dem. Det kan bety over år, men sjelden med samme styrke og intensitet. Oppmerksomhet og interesse fra familie og venner over tid er enda viktigere enn at de stiller mye opp like etter dødsfallet. Til å begynne med kan sjokket gjøre at savnet ikke er så stort, og det er først etter en tid at mange kjenner savnet tyngst. Dette skjer når hverdagen kommer og uvirkeligheten slipper taket, og det ikke er mulig å narre seg selv ved å si at ”det har ikke skjedd”. Da må familien gå sammen slik at en greier å være støttende over tid. Ved å samarbeide kan en spare tid og krefter. Så ved å snakke sammen og fordele oppgaver seg imellom; eks. tider for fysisk tilstedeværelse, praktiske oppgaver eller andre typer støtte, kan en holde frem med støtten over lang tid. Flere undersøkelser har vist at det er viktig for barn å ha noen de kan snakke med om den døde. Samtaler hvor de kan ta frem minner om den døde, få vite mer om hans og hennes liv, hva de likte og ikke likte, deres historie og bakgrunn osv, bidrar til at barna kan utvikle bildet de har av den døde inni seg. Slike samtaler utvikler og støtter barnets forståelse og hjelper det til å forstå det som har hendt og til følelsesmessig bearbeiding. Jenter snakker ofte mer enn gutter og det kan være lurt å gjøre noe sammen med både gutter og jenter, fordi det ofte er lettere å snakke når en holder på med noe annet samtidig. Avlastning i foreldrerollen er en ofte savnet og svært kjærkommen hjelp i perioder der voksne omsorgspersoner er for slitne til å fylle foreldrerollen. Om du midlertidig kan hjelpe til med eller ta over oppgaver som lekselesing, kjøring til skole eller fritidsaktiviteter, og gi omsorg og nærhet til barnet, kan det være til god hjelp. Kanskje kan du hjelpe barnet til å delta i sosiale aktiviteter slik som; et kinobesøk, tur på fjellet, lytte til musikk, trene, eller komme ut blant venner igjen. Hvis (gjenlevende) foreldre har lite overskudd, kan du være den som fanger opp signaler på at det ikke går så bra, slik at barnet kan få profesjonell hjelp om det trenger det. Signaler er bl.a. når barnet trekker seg helt unna andre, ikke fungerer i skolen, har vedvarende konsentrasjons- og søvnvansker, mareritt eller påtrengende bilder og minner fra hendelsen, sterke skyldfølelser eller andre plager som er svært sterke. I boka Sorg hos Barn (Bergen: Fagbokforlaget, 2006) og Små barns sorg. En veiledning for voksne. (Oslo: Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet - www.bufetat.no/foreldreveiledning) av Atle Dyregrov, er barns sorg beskrevet mer inngående.
I
boken Sosial nettverksstøtte ved brå død" (Kari Dyregrov og Atle
Dyregrov, 2007, Bergen: Fagbokforlaget) har vi gitt de rådene som følger
under om kontakt fra familie mot etterlatte. Dette er ikke skrevet for
kontakt mot barn og unge, men kan være nyttige generelle råd. Likevel
vil vi igjen presisere at rådene alltid må tilpasses den enkelte
situasjon.
Råd i forhold til
relasjonen rundt støtten
·
Ta aktivt og tidlig kontakt – ikke unngå
de som er rammet, men vær forberedt på at du kan bli avvist · Finn ut om de etterlatte har behov for støtte fra nettopp deg · Fortell at du er der for de etterlatte og ønsker å støtte · Vær direkte og ærlig om din usikkerhet på å støtte, og fortell etterlatte at det er viktig at de forteller hvordan de ønsker å bli møtt · Finn ut hva du kan gjøre og hva som er ”forventningene” til deg
·
Husk at det er stor bredde i sorgreaksjoner og det du selv har opplevd
som viktig og riktig i sorg ikke behøver å være det for andre
·
Vis respekt for stor spennvidde i reaksjoner, og tålmodighet med dem som
strever lenge
· Tilgi etterlatte om de er sinte eller sier noe sårende til deg.
Råd
i forhold til type støtte · Finn ut hvilken type støtte etterlatte har behov for gjennom kommunikasjon og kunnskap · Det er ikke alltid så viktig å si så mye, bare vis at du bryr deg
·
Det varmer med et brev, en blomst eller en liten hilsen, eller at du har
med litt mat, en kake og lignende - det varmer enda mer med en klem
·
Hør om de etterlatte ønsker å snakke om det som har hendt, og husk at
noen har behov for at du gjentar tilbudet
· Vær spesielt oppmerksom på barn i familien · Gi støtte som viser at du minnes avdøde over tid (f.eks. kontakt v/merkedager) · Stimuler til deltakelse i sosiale aktiviteter (ting de tidligere satte pris på) slik at de etterlatte ikke isolerer seg og deres sosiale liv forfaller · Praktisk hjelp, f.eks. avlastning med barn, hage- og husarbeid kan være uvurderlig · Bidra til kontakt med andre etterlatte, sorggrupper, eller pårørendeforeninger dersom de etterlatte ønsker det, men husk at de vanligvis ikke er rede til å ta inn andres situasjon og smerte før etter den første måneden etter dødsfallet.
Råd i forhold til form på støtte
·
Vær til stede og tilgjengelig
·
Lytt oppriktig og innstendig – vis empati · Vis respekt og tålmodighet for etterlattes sørgemåte · Ta initiativ og kom med forslag (for eksempel til hyggelige aktiviteter), uten å forvente like mye initiativ tilbake · Tilby hjelp til praktiske ting, men ikke ta over uten at etterlatte ber om det · Bruk den dødes navn i samtaler der det er naturlig
·
Vis at du bryr deg, og stiller opp over tid - eventuelt gi beskjed
dersom du av ulike grunner må trekke deg ut en stund eller for alltid.
|