• Startside
• Sorgsenteret
  • Staben
  • om prosjektet
• Barn
  • Hva har andre barn sagt om sorg?
  • Vanlige reaksjoner
  • Hva er lurt å gjøre? Gode råd
  • Hva er dumt å gjøre?
  • Venner til barn
  • Gruppe for barn
• Ungdom
  • Hva har andre ungdom sagt om sorg?
  • Vanlige sorgreaksjoner hos ungdom
  • Hva er lurt å gjøre? Gode råd
  • Hva er ikke lurt å gjøre?
  • Venner til ungdom
  • Gruppe for ungdom
• Til voksne
  • Foreldre 
  • Familie i sorg
  • Barn i skolen
  • Ungdom i skolen
  • Gruppe for voksne
• Bøker / Musikk
  • Bøker
  • Hefter
  • Musikk
• Spørsmål
• Linker

Hva har andre ungdom som sørger sagt?

Om skolen:

• Det blir bare sånn at en klarer ikke gangetabellen en gang, ikke sant. Det tar mye lengre tid for meg altså, å få inn at det regnestykket er sånn. Og jeg trenger mye bedre forklaring... 
  
• Jeg strøk jo i hvert eneste fag omtrent den første tiden på videregående, så de så jo at jeg hadde et problem, men de visste fortsatt ikke hva det var. Så jeg begynte å si fra da jeg begynte å skjønne at jeg faktisk ikke ville stå.
  
• Tankene kommer liksom når man er hjemme og gjør lekser og sånn, når jeg sitter alene helt stille på et rom ... 
  
• På tentamen i år da hadde jeg vondt i hodet på alle sammen, og jeg klarte ikke å konsentrere meg. Så sa jeg det, men de bryr seg ikke om det, de gir meg karakter. Det er dumt. Det er det som teller egentlig mest .. Hvis du gjør det beste du kan og har liksom veldig vanskelig for å konsentrere deg så du får en dårlig karakter, så blir det sånn fra læreren: ”Du skulle ha gjort det bedre, jeg vet du klarer bedre”. Det blir liksom nedtrykkendes på en måte.
  
• Jeg skulle ønske at noen tar kontakt med meg. Skulle ønske at noen kom og hjalp meg med fraværet mitt, sånn mer konkret. At noen kunne fortelle læreren min at når man har opplevd noe sånt, er det helt normalt at man har konsentrasjonsproblemer, og at når du først får sove, så må du få lov til å sove. Et par ting som det hadde vært greit liksom. Hadde vært greit at folk hilsa og at de husket litt lenger enn 2 uker da.
  
• Det burde vært sånn at hvis jeg hadde trengt å roe meg ned, kunne jeg sitte alene og kanskje prate med en lærer eller ett eller annet. For en kan ikke plutselig gå fra timen, og vi trenger like mye hjelp vi for vi mister konsentrasjonen sånn som de som har lese- og skrivevansker. For vi sliter sikkert like mye som det de gjør med å få ting inn. Jeg skulket skolen fordi jeg ikke orket å være der, ikke sant, og først etter 1 ½ år greide jeg å konsentrere meg og begynne å jobbe med skolen igjen. Så det hadde

Forståelse fra andre:

• Det kan ha gått 5 år, og da tror alle at det er helt ok liksom, men det behøver ikke være det. Det er det de tror, så det er det som er problematisk.
  
• Vi har ikke mistet bestemor. Dette sitter gørrlenge, og det er ikke over etter ett år en gang. Det tar så lang tid å bli ferdig med det, og det skjønner ikke de som ikke har opplevd det selv. De skjønner ikke at det tar så lang tid før man kommer seg opp igjen, og at en trenger støtte hele veien, ikke bare fra foreldrene.
  
• De første 2 månedene, da var det ganske ”på”. Alle spurte om det gikk bra og bla bla bla… tok ganske godt vare på meg, men nå er det helt glemt.

Hjelp fra fagfolk:

• Jeg vet ikke hvor de kom fra. Vi kaller de egentlig bare englene våres vi. Tror ikke vi hadde klart oss uten dem, for de sendte oss videre og hjalp oss med alt det praktiske. Så det var helt fantastisk. Og så kom presten da, og han var helt utrolig. Han var virkelig en utrolig person, han fulgte oss kjempemye opp og han ringer av og til nå, spør hvordan det går og sånn.
  
• Jeg fikk ganske raskt hjelp fra psykiatrisk sykepleier fra skolehelsetjenesten. Jeg vet ikke hvordan de har fått beskjed, men de kom i hvert fall på døren vår, og var der to eller tre ganger og snakket med oss og sendte oss videre ut her.
  
• I begynnelsen så var det mye bedre å gå til en psykolog, for hun visste litt mer hva rett hun skulle si. Og jeg fikk mye hjelp i hvordan jeg skulle takle andre personer når de snakket til meg og som jeg kunne ta meg nær av det de sa. Noe av grunnen til at jeg valgte å gå til psykolog, var at foreldrene mine hadde gått der før. Derfor visste hun hva som hadde skjedd og jeg slapp å fortelle hele historien på nytt. Det eneste jeg krevde var at da skal jeg ha samme psykolog, ellers så nekter jeg å dit. Det at psykologen vet hva som har skjedd tror jeg er veldig positivt, i stedet for å sitte der og du skal fortelle, for det er ikke noe gøy å sitte der.  

Ønsker om hjelp

• Det hadde vært fint om det var et hjelpeapparat.
  
• Jeg synes at de burde begynne allerede når dødsfallet skjer - at det er noen der da, at en allerede da har et tilbud og vet om at det finnes.
  
• Det er ikke alltid når du sitter noen timer etter at du har fått beskjed og noen kommer og spør om du trenger noen å snakke med eller ”klarer du det nå”, så er det ikke alltid like greit å kunne svare. For du vet ikke opp ned på situasjonen eller deg selv. Man trenger å snakke, man trenger å få sortert og kanskje på en veldig mild måte. Men å be om det selv, det er i hvert fall kjempevanskelig. En vet ikke selv hva en trenger eller vil.
  
• Jeg skulle gjerne ønsket at det kom noen første dagen, når det skjedde. Et kriseteam som ga meg en lapp og sa at ”vi ringer deg igjen etter begravelsen” eller noe sånt.

Hjelp over tid

• Det aller viktigste har vært å vite at der er noen som sitter klar til å ta deg imot, hvis du ikke klarer det og hvis du faktisk ikke klarer å bære denne sorgen - at du ved et tastetrykk unna kan du ringe til noen og noen kommer. Og den personen er en person du er trygg på, og sier fra.
  
• Det er kanskje ikke absolutt at du trenger å bruke det der og da, men at du vet hvor du skal henvende deg. At noen … at du får tilbud og så kan du selv velge om du velger å bruke det nå eller om ½ år eller når du måtte trenge det.
  
• Det så dumt at hvis du for eksempel ikke orker å prate så skulle det vært sånn at du kunne gått når du vil i stedet for å bestille time to uker før.

Push oss litt mer!

• Jeg må si det at når jeg ser tilbake på meg selv som jeg var, så var jeg nok utrolig avvisende. Men da tenker jeg at de kan ikke gi seg. De må forsøke igjen - for tenåringer spesielt som er i en løsrivningsfase og sånn…
  
• Hvis de bare hadde fortalt oss at vi måtte være i stand til å ta imot hjelpen. For jeg er ikke noe flink til å ta imot hjelp. Dette er ting man har for seg selv hvis man er usikker på seg selv og ikke vil belaste andre.
  
• Det er vanskelig å si om jeg hadde tatt imot hjelp. Jeg tror at jeg hadde svart ja, for jeg ville jo, men de måtte kanskje stå på litt da. Ja, at man pusher litt på, liksom sier at ”det er viktig å snakke med noen”. For fra jeg var liten så har det på en måte alltid vært: ”Åh, stakkars foreldre, stakkars”. Så jeg har på en måte ikke lært meg å si hvordan jeg føler. Det er faktisk ting jeg sliter med ennå.