Det gikk noen måneder før de fant pappa. Vannet hadde ført ham nedover elva.
Hele tiden hadde vi et lite håp, fornuften tilsa at han var død,
men vi hadde det lille håpet om at han kunne ha gått i land et sted, og
at han kunne komme inn gjennom døra en dag.Det var forferdelig i de månedene fra ulykken skjedde, til de fant ham. Jeg husker ikke noe særlig av denne tida, og jeg var borte fra skolen ei stund. Det var så fælt at de ikke fant ham, jeg tenkte kanskje de aldri ville finne ham, og tanken på hvordan han så ut etter å ha ligget så lenge i vannet...
Jeg ville, og vil, huske ham slik han var, jeg greier ikke å se ham for meg, liggende i vannet. Da de endelig fant ham, ble vi frarådet å se ham. Jeg er glad jeg ikke gjorde det, men mamma angrer på at hun ikke så ham.
Det skjedde noe da han ble funnet. Vi fikk større ro i oss, vi fikk en grav å gå til. Det var viktig for oss. Det hadde vært vondt å tenke på at han bare skulle ligge i vannet.
De sa den gangen at denne ulykken aldri skulle ha skjedd. Tre kraftverk skulle holde tilbake vann-massene som ellers rant i fossen, mens pappa og to andre skulle gjøre noe vedlikehold. En kortslutning i en transformatorstasjon førte til at kraftverkene sviktet samtidig, derfor kom vannet tilbake i enorm hastihet og skyllet over de tre som arbeidet i fossen. Den ene som var ny og uerfaren, ble hengende fast i sikkerhetslinen, mens de to andre frigjorde seg fra den og prøvde å nå opp før vannet kom. Pappa og arbeidskameraten rakk det aldri, mens han som ble hengende i sikkerhetslinen, berget livet.
Hver gang jeg hører noen si om en eller annen ulykke at: ”Dette skulle aldri ha skjedd,” tenker jeg på pappa. Det må visst alltid skje noe før sikkerheten skjerpes. Da bestefaren min kom og hentet meg på skolen og sa at det hadde skjedd en ulykke, tenkte jeg først at pappa hadde ramlet ned fra en maskin og slått seg eller noe sånt. Så sa de at han sannsynligvis var død. Jeg ble sint og hylte og skrek og skjønte ikke noen ting. Han hadde gått ut døra om morgenen, frisk som en fisk, og nå var han død?!
Etterpå opplevde jeg at folk ikke turte å hilse på oss.
De ville ikke innlede noen samtale med oss. Det var vondt for oss at mennesker vi kjente, overså oss. Det var vel i redsel for å si noe galt, men bare det å hilse på oss kunne de gjøre – uansett! Bare vise at de kjente oss. Etter en stund hilste de, da var det vel fordi det var så lenge siden at trodde vi hadde glemt det. Nå er det snart åtte år siden, og jeg har absolutt ikke glemt det.
At man venner seg tildet, er en bra måte å si det på. Ja, du blir vant til at det ikke er noen pappa her lenger. Jeg tenkte mye på det da jeg gikk på skolen. Jeg visste at pappa ville at jeg skulle gjøre det så bra som mulig. Både på ungdomsskolen og på videregående fikk jeg bra karaktarer. Jeg tenker fortsatt på at det hadde vært fint om han hadde vært her og sett det den gangen. Og da jeg kom inn i Garden for å spille – tenk om pappa hadde visst det! Da hadde han vært stolt av meg! Pappa spilte i korpset jeg spiller i nå. Vi snakket om at vi en dag skulle spille sammen der, men slik ble det ikke.
Jeg tror pappa ser oss og holder hånda si over oss i familien vår. Det er godt å tro det. Det er en måte å få trygghetsfølelse på. Jeg synes det er flott å tenke på det. Mamma sa at jeg ble fort voksen. Jeg ble en omsorgsperson for lillesøster. Tok meg veldig mye av henne i tiden etter at pappa ble borte. Jeg satte mer pris på henne, ble mer redd for henne. Jeg har alltid hatt et spesielt forhold til min lillesøster, fordi jeg syv år tidligere mistet en søster på fire måneder, som var syk. Jeg vokste fra absolutt ifra kameratene mine. Jeg kunne egentlig aldri snakke med dem om pappa, kunne ikke akkurat si hva jeg mente og følte. Det har vel vært mest jenter eller kvinner jeg har snakket med. Jeg synes de lytter bedre enn gutter og menn.
Mamma og jeg har snakket mye. Vi har hatt lange samtaler. Det har hjulpet meg mye. Vi har sørget sammen, grått sammen og fortalt hverandre om hverandres opplevelser og følelser. Jeg kan snakke med henne om alt. Det er veldig viktig for meg.
To – tre år etter at pappa gikk bort, begynte jeg i ei sorggruppe. Der var det både gutter og jenter. Jeg synes det var veldig all right. Vi fikk snakke om sorgen. For meg var det riktig at det hadde gått så lang tid etter at pappa døde, før jeg begynte i gruppa. Jeg mener at du i hvert fall bør vente et år, slik at du kan bearbeide ting for deg selv og samtale med venner og familie før du begynner å snakke med ukjente. Dette er min erfaring.
Etter den første gruppa var ferdig, ble jeg med i en ny gruppe, men da mer som støtteperson for hun som hadde gruppa. For å vise at det ikke var så farlig å være med i ei slik gruppe, og som motivasjon for andre. Jeg fikk følelsen av at det var vanskeligere for guttene å snakke og åpne seg enn jentene, slev om det var veldig fortrolig i gruppene. Jeg er vel en av de guttene som har hatt lettest for å åpne meg – derfor skrev jeg to stiler som hjalp meg.
I ettertid så skjønner jeg ikke helt at jeg klarte det, sitte der på juletentamen, kald og rolig, skrive det jeg skrev, levere og gå hjem. Læreren synes det var flott, og hun spurte om hun fikk lese opp stilen min i klassen. Da var det mange som tørket tårene. Det var tøft, men de fleste visste jo hva som hadde skjedd, men nå fikk de en påminnelse om at jeg fortsatt tenkte på det, etter to år.
Jeg må innrømme at jeg var sint på mamma da hun fikk en ny kjæreste. Det var ca tre år etter at pappa døde. Jeg skjønte ikke at hun kunne finne seg noen ny, da var jeg så trangsynt at jeg mente hun skulle være foruten resten av livet - enten pappa eller ingen! Jeg følte det som et svik mot pappa. Nå som det har gått noen år, må jeg si at jeg er blitt glad i ham, nå skjønner jeg at hun fant en ny. Det er nå helt naturlig at han er der, men det er vel for å skåne oss at han ikke har flyttet inn. Han blir aldri noen ny pappa, det er vi alle klar over. Han vil aldri ta pappas plass.
Man kan venne seg til det også.
Barn i sorg
Hjemmestil av Tor-Arne, to og et halvt år etter at faren hans døde.
Jeg gikk rundt i huset og tenkte frustrert: Lekser, musikken, passe Anette... tenk om pappa hadde vært her, da hadde alt vært mye greiere! Jeg sank ned i en stol... hadde ikke lyst til å gjøre noe... bare sitte der.... gråte. Tårene rant nedover kinnene mine. Tenk om pappa hadde vært her. Det kunne han ha vært hvis det ikke hadde vært for det dårlige sikkerhetssystemet!
Mamma kom om en time, hum kom til å bli helt opprådd ved å se meg slik. Ta meg sammen, det var det jeg måtte. Men tårene og tankene stoppet ikke. Det var godt å gråte. Oppe på stereo-anlegget sto bilde av pappa. Jeg stirret lenge inn i de snille alvorlige øynene hans. Så på håret og skjegget... bare han kunne komme tilbake! Gå gjennom døra å spørre hva vi gråt for. Så skulle han klemme oss alle tre og si: ”Jeg er hjemme igjen”. Dette var mitt håp. Tenk om .... tenk om. Disse tankene satte hjernen i sving, jeg ville skrive et dikt om håpet om å møte pappa, håpet som aldri ville bli oppfylt. Jeg skrev lenge og vel, mens jeg veide ordene på gullvekt. For hvert ord jeg skrev, føltes det som om gråten og sorgen kom ut og ned på papiret. Da jeg var ferdig leste jeg høyt for meg selv:
Jeg satt i stolen og gråt,
da ringte det på døren.
Jeg ut i stor forventning,
men kom alltid tilbake, like sorgfull.
Det var ikke pappa denne gangen heller.
Dette diktet bestemte jeg meg for å ta vare på. Som et minne om håpet mitt og pappa. Dette gjorde at jeg kom videre denne dagen.
”Hva har du gjort i dag?” spurte mamma. ”Det vanlige; lekser og sånn”, svarte jeg. Da kom jeg til å huske på diktet, og jeg dro det opp fra lomma. ”Mamma,” sa jeg ”jeg var så deppa i dag, jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre. Derfor skrev jeg et dikt, som hjalp meg å komme videre i dag.” Jeg leste det langsomt, mens jeg så etter reaksjonene i mammas øyne. ”Det var fint,” sa hun lavt. ”Jeg har også et slikt håp.” Lenge satt vi uten å si noe. Jeg tenkte på den siste linjen i diktet”... men kom alltid tilbake, like sorgfull.” Tanken på at pappa ikke ville komme tilbake, var ikke like vond nå. Å skrive diktet hadde virkelig hjulpet.
Før jeg la meg den kvelden, hang jeg diktet opp på tavlen min. Det sto og lyste mot meg. For siste gang den kvelden leste jeg gjennom diktet. Det ga meg en indre psykisk styrke, nesten som en klem fra PAPPA.
Tilbake til litteraturliste
Gjengitt med tillatelse fra Tell forlag, forfatteren Unni Ranheim, fotograf Lisbeth Michelsen og fra Tor-Arne selv. Vi takker for at vi har fått lov til å bruke historien og bildet.